Foten på kjøleskapet

Det var et stort øyeblikk i går da jeg klarte å legge en fot oppå kjøleskapet. Idéen oppstod som et ledd i foten-ved-øret-prosjektet mitt, og virket så lekende lett da jeg tenkte den ut. Jeg bare slenger en fot opp her tenkte jeg, så kan jeg tøye litt, og så klarte jeg bare å slenge den opp til midt på fryseboksen, og det med bøyd kne. Men i går klarte jeg å tvinge hælen over kanten, og det viste seg å være en glimrende idé. Foten ble låst slik at jeg ikke trengte å gjøre noe ekstra for å vedlikeholde smertene, og dermed klarte jeg å holde posisjonen ganske lenge. Så nå er planen å gradvis nærme seg kjøleskapet med den andre foten, slik at jeg til slutt har en fot ved øret og en i bakken. Etter at beina har kommet seg til hektene igjen, vel å merke. Jeg synes det er litt pussig at tøying kan gi en så sterk gangsperr – vanligvis tøyer man jo ut nettopp for å unngå gangsperr, og når jeg nå tøyer grensene (ahem) går altså musklene hen og gir meg en gangsperr jeg knapt har opplevd maken til.

Parallellt med foten-ved-øret vil jeg forsøke å gjøre noe med hurtighetsproblemet mitt. Det er et faktum at jeg begynner å slurve og henge etter hver gang tempoet skrues opp, og sensuelle bevegelser blir heseblesende kastet rundt på komisk vis. Problemet er, begynner jeg å innse, at hastighet henger nøye sammen med både balanse og muskelmasse, og med fraværende treningshistorikk er jeg litt i villrede. Hvordan angriper man en så sammensatt fysisk utfordring? Jeg prøvde meg på en selvkomponert teknikk hvor jeg beveget meg lynkjapt rundt i rommet med bøyde knær, snurret litt her, en kjapp vending der. Jeg følte imidlertid ikke at treningen var optimal, og i ettertid er jeg glad for at jeg var alene i huset. Det er kanskje på tide å spørre Maestro om råd til hjemmetrening.