salsa/tufte dokumentert

salsa/tufte er ikke helt over enda, vi skal fremdeles fremføre showet rundtom, men første, og verste/beste gang er da overstått. Et tufteprosjekt må dokumenteres, så her følger et bilde av åpningsscenen , samt video av hele showet. Enjoy!

Tufte-Vålerenga 1-0

Da var første show overstått. Det var ikke noen konkurranse likevel, bare fremvisning av de ulike danseskolene. Allikevel. Vi vant. Det var riktignok én annen gruppe som imponerte, men de brukte barn, et ganske råtten triks spør du meg. Barn kan man få til å gjøre hva som helst, de er myke, tøyelige og fryktløse, og dessuten søte. Det var ikke egentlig salsa det de gjorde heller, de brukte discomusikk og hadde puttet inn noen salsamoves mest for syns skyld virket det som.

Vi derimot, hadde et gjennomført show, med en egyptisk konge og to slaver som kulisser for oss fem dansende fristerinner i gullkantede miniskjørt med tilhørende BH-er. BH-ene skulle vi egentlig gullkante selv, men jeg med G i tekstilforming måtte gi opp etter en halvtime med intense ukvemsord, og på et tidspunkt også brøling, hvor jeg mistet nål, tråd eller paljett for hver eneste paljett jeg forsøkte å feste ved hjelp av enkel tråkling. Maestro lo høyt da jeg med halen mellom beina viste frem den uferdige BH-en og forklarte at blodslitet ikke så ut til å bære frukter. Enkel tråkling var heller ikke riktig fremgangsmåte viste det seg, man skulle feste paljetten (hver enkelt paljett hver for seg) med en bitteliten kule med enda mindre hull i. Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg hater håndarbeid. Det hele fikk meg til å huske den forhatte runde puten vi måtte lage på ungdomsskolen. Et idiotisk konsept for det første, ingen andre lager runde puter. Jeg brukte nærmere et halvt år på elendigheten, og selv etter såpass lang tid var puten fremdeles ikke rund. Og lappeteppet jeg skulle lage, som læreren etter en stund oppmuntret meg til å lage lappepennal av istedenfor. Så moren til Simona fikk den utakknemlige jobben med å gjøre ferdig BH-en. Men hun er visstnok skredder, og eventuell dårlig samvittighet ble raskt overskygget av lettelse over å slippe unna selv. Og slik fikk vi da flotte kostymer alle fem.

Vi innledet showet med sensuell egyptisk dans, fortsatte med forrykende og breathtaking passitos og avsluttet med en slags tribal-greie. Og det så å si plettfritt. Så nå er det ikke måte på ambisjonsnivået hos ledelsen. San Remo, Tropical Gem, Cannes – begivenhetene står i kø. Ingen skal si at ikke datanerder kan være med i salsashow!

Animatøren/Min første blåveis

På utestedene som spiller latinamerikansk musikk finnes det som regel animatører. Dette er en meget interessant yrkesgruppe, stort sett bestående av unge, kjekke gutter, gjerne cubanske og dominikanske gudeskikkelser, som har som eneste jobb å danse med damene. Jo kjekkere flinkere animatører, jo flere folk trekker utestedet. Spør du meg kan ethvert utested kan sprites opp med denne type underholdning.

Nå er det ikke alle animatører som er cubanske gudeskikkelser. Man finner også italienske gutter i jobben, og æh, en norsk blondine. Det vil si, jeg har hatt mitt første animatøroppdrag. Behovet for kvinnelige animatører er naturligvis mye mindre enn behovet for mannlige, men i forbindelse med en bursdag i Genova ville de ha en av hvert kjønn, så da fikk jeg prøve det også.

Det var nesten ingen som kunne danse latinamerikansk der, så jeg vil påstå det var litt overkill å hyre inn oss til oppdraget, men de drakk da på seg litt selvtillit så vi fikk dem ut på dansegulvet. Hovedpersonen var såre fornøyd, og alt var vel helt til min ballerino i iveren plantet en albuespiss i pupillen min så jeg så stjerner og planeter og tenkte at herregud, det var det øyet. Svimmel og kvalm la jeg meg ned, kontaktlinsen hadde forsvunnet bak på baksiden av øyet, og jeg forsøkte å trøste meg med at jeg hadde jo tross alt hatt syn på begge øynene i 26 år, det fantes nok verre skjebner. Flere av gjestene hadde heldigvis kommet i sentimental-stadiet på dette tidspunktet, så jeg ble godt tatt vare på og fikk sukkervann og ble dullet med.


Dagen etterpå var jeg selvsagt spent på å se hvordan det stod til. Jeg har aldri hatt blåveis før, og kunne til min store fornøyelse konstatere at det hadde kommet en tydelig rød linje langs øvre øyelokk. Det var uten tvil en blåveis. Bilder ble tatt av begivenheten, ivrig nå som jeg var i trygg forvissing om at synet var tilbake og kontaktlinsen hadde kommet ut igjen. Jeg ville jo helst at alle skulle se den, så jeg kunne få gleden av å fortelle om den dramatiske hendelsen, men ville ikke at det skulle være tydelig at jeg ville det, så jeg måtte nesten sminke meg likevel. Og dermed fikk jeg minimal oppmerksomhet - det som nå bare så ut som en bad-make-up-dag fikk høflig passere i stillhet. Det er derfor med stor glede og stolthet jeg her presenterer Historien om min første blåveis, med bilde.

Vålerenga-kampen

Da er det bestemt at vår første opptreden skal være på Café Latino i Genova i noe jeg har oppfattet som en slags show-konkurranse. Vi skal med andre ord ikke bare holde show, takke for oss og gå igjen slik jeg hadde forestilt meg, men bli bedømt og sammenlignet mens vi kjemper for vår plass i solen. Det finnes nok arenaer som er bedre egnet for amatørnervene, men på den annen side kan man vel ikke kalle seg en Tufte uten en skikkelig Vålerenga-kamp. 28. April er datoen, bare tre dager etter at vi har kommet hjem fra Rimini hvor det skal danses dag og natt i tre og en halv dag. Med dagen i Monte Carlo fremdeles i friskt minne har jeg ingen problemer med å se for meg hva slags tilstand kroppen kommer til å være i etter tre dager i Rimini, og jeg tror det er noe optimistisk å tro at den er i form igjen senere samme uke.

En liten forsmak på å holde salsaopptreden fikk jeg allerede i forrige uke, da vi skulle promotere danseskolen på en kafé. "Vi skal danse litt rueda (salsa-ringdans) bare, blir helt avslappet" sa Maestro da han spurte om jeg ble med. Nuvel. Rueda i to timer kan bli mye for selv den ivrigste vil jeg tro, så det ble da både bachata og vanlig salsa i par etter hvert. Siden vi bare var tre par var det helt uunngåelig at jeg til slutt måtte danse med Maestro, noe som er alt annet enn avslappende. På et tidspunkt kneet jeg ham i ansiktet, der jeg heseblesende forsøkte å henge med i noe som antageligvis for oss begge føltes som verdens lengste salsa. Da han litt senere satte på en raggaeton som vi (fremdeles bare tre) jentene skulle danse til var ydmykelsen komplett.

Etter dette kan det muligens bare gå oppover salsaopptredenmessig sett, så da er det kanskje håp for Vålerenga-kampen likevel.

Passitosdronningen

Til alt hell og lykke finnes det en lov som gjør at Maestro ikke kan publisere CV-ene våre likevel. De kan ikke profilere enkeltpersoner på websiten sin, bare grupper, og måtte endatil fjerne enkeltbildene de hadde av animatørene. Så nå blir det gruppebilde av oss i stedet, noe jeg synes er en langt mer fornuftig løsning.

Lørdag var vi i Monte Carlo hele dagen i forbindelse med en internasjonal salsakongress, og jeg hadde våkendøgn for første gang siden russetiden, med mindre man teller med litt soving i bilen til og fra. Fra kl 10 om morgenen til kl 18 om kvelden var det kurs i ett kjør, og så var det selvsagt dans om kvelden, og verken kropp eller sjel var forberedt. Beina streiket, jeg fikk hodepine og alt var lenge bare tåke, noe jeg i ettertid tror kan ha skyltes oksygenmangel heller enn søvn-/vannmangel slik jeg trodde der jeg drakk flaske på flaske med vann og la meg strekk ut i en time i håp om å bli kvitt hodepinen. Ingen av salene hadde noe lufting, og med 30-50 svette og dansende kropper i hver sal skal det lite fantasi til for å skjønne at det ikke er nok luft til alle. Men såpass fantasi hadde jeg altså ikke.

Men noe har jeg da lært likevel. Hvert kurs startet med passitos (solosteg), så nå har jeg i teorien et helt lager med passitos jeg kan briljere med. I praksis frykter jeg at passitossenteret kommer til å kollapse av overload, for dagen før lærte vi passitos hos Maestro også, og i tillegg består jo så å si hele showet av passitos, så nå tror jeg kapasitetsgrensen er nådd. Så lenge det føles som om noen har dundret en hammer i baksiden av leggene mine får jeg ikke repetert dem heller. Jeg har aldri hatt gangsperr i leggene før, og har egentlig ikke trodd vi brukte den musklaturen noe særlig.

Curriculum di ballo

Maestro ba oss om å lage en danse-CV til neste trening, slik at de kunne lage en skryteside på hjemmesiden. Vel vitende om at de andre har drevet med klassisk dans o.l siden de var en neve store, gruer jeg meg til å lage CV utav følgende:

2003 - 2005: Cubansk salsa, BSI dans
2005 - æh, nå: Los Angeles style salsa, Oasi Latina

Kan jo like gjerne bare skrive det på en post-it lapp. Så kom jeg på at jeg klarte å dra med meg en motvillig Ex på Standard & Latin grunnkurs en gang, og dermed har jeg en lykksalig mulighet til å få litt kjøtt på CV-skjelettet. Vi "lærte" jo hele syv danser, disse må listes hver for seg. "Har i tillegg studert samba, rumba, cha-cha, tango, vals, jive og en til (må finne ut hva heter)".

I desperasjon lurte jeg på om jeg skulle ta med leikaring-erfaringen fra min barndom også, men for det første mistenker jeg at konseptet er ukjent her i de sydlige breddegrader og dessuten frykter jeg at noen kan komme til å be om en demonstrasjon og at jeg må hoppe meg rundt i polka til alles spott og spe. Så jeg får heller bruke stor font og levere fra meg fire-linjersen med så my stolthet som jeg klarer å skrape sammen.

Foten på kjøleskapet

Det var et stort øyeblikk i går da jeg klarte å legge en fot oppå kjøleskapet. Idéen oppstod som et ledd i foten-ved-øret-prosjektet mitt, og virket så lekende lett da jeg tenkte den ut. Jeg bare slenger en fot opp her tenkte jeg, så kan jeg tøye litt, og så klarte jeg bare å slenge den opp til midt på fryseboksen, og det med bøyd kne. Men i går klarte jeg å tvinge hælen over kanten, og det viste seg å være en glimrende idé. Foten ble låst slik at jeg ikke trengte å gjøre noe ekstra for å vedlikeholde smertene, og dermed klarte jeg å holde posisjonen ganske lenge. Så nå er planen å gradvis nærme seg kjøleskapet med den andre foten, slik at jeg til slutt har en fot ved øret og en i bakken. Etter at beina har kommet seg til hektene igjen, vel å merke. Jeg synes det er litt pussig at tøying kan gi en så sterk gangsperr – vanligvis tøyer man jo ut nettopp for å unngå gangsperr, og når jeg nå tøyer grensene (ahem) går altså musklene hen og gir meg en gangsperr jeg knapt har opplevd maken til.

Parallellt med foten-ved-øret vil jeg forsøke å gjøre noe med hurtighetsproblemet mitt. Det er et faktum at jeg begynner å slurve og henge etter hver gang tempoet skrues opp, og sensuelle bevegelser blir heseblesende kastet rundt på komisk vis. Problemet er, begynner jeg å innse, at hastighet henger nøye sammen med både balanse og muskelmasse, og med fraværende treningshistorikk er jeg litt i villrede. Hvordan angriper man en så sammensatt fysisk utfordring? Jeg prøvde meg på en selvkomponert teknikk hvor jeg beveget meg lynkjapt rundt i rommet med bøyde knær, snurret litt her, en kjapp vending der. Jeg følte imidlertid ikke at treningen var optimal, og i ettertid er jeg glad for at jeg var alene i huset. Det er kanskje på tide å spørre Maestro om råd til hjemmetrening.

Salsa/Tufte

Jeg innser at målgruppen for en salsablogg er noe begrenset, men jeg gir den en sjanse likevel. Mest fordi jeg føler for å dokumentere Salsa/Tufte-prosjektet jeg skal ta del i.

Salsa/Tufte går ut på at jeg, en datanerd, skal være med i et salsashow i regi av Oasi Latina. I løpet av et par måneder skal den stive, ubalanserte og seige nerden forvandles til en smidig, lynrask og sensuell salserina. Vi skal være fem jenter i showet, men bare én Tufte. De andre fire er allerede smidige, lynraske og sensuelle, for ikke å snakke om myke som smør. De setter seg i spagat og legger magen i gulvet, står på en fot og krøller den andre opp langs øret, bretter ryggen bak i 90-graders vinkel uten problemer.

Så jeg har på en måte fått mitt eget lille personlige Tufte. Det er riktignok litt ukomfortabelt å være sinken på laget, men dette er jo noe jeg har vært vant til fra gymtimene på skolen, og hvis jeg kommer helskinnet ut av det som en avansert salserina er det verd prisen!