Vålerenga-kampen

Da er det bestemt at vår første opptreden skal være på Café Latino i Genova i noe jeg har oppfattet som en slags show-konkurranse. Vi skal med andre ord ikke bare holde show, takke for oss og gå igjen slik jeg hadde forestilt meg, men bli bedømt og sammenlignet mens vi kjemper for vår plass i solen. Det finnes nok arenaer som er bedre egnet for amatørnervene, men på den annen side kan man vel ikke kalle seg en Tufte uten en skikkelig Vålerenga-kamp. 28. April er datoen, bare tre dager etter at vi har kommet hjem fra Rimini hvor det skal danses dag og natt i tre og en halv dag. Med dagen i Monte Carlo fremdeles i friskt minne har jeg ingen problemer med å se for meg hva slags tilstand kroppen kommer til å være i etter tre dager i Rimini, og jeg tror det er noe optimistisk å tro at den er i form igjen senere samme uke.

En liten forsmak på å holde salsaopptreden fikk jeg allerede i forrige uke, da vi skulle promotere danseskolen på en kafé. "Vi skal danse litt rueda (salsa-ringdans) bare, blir helt avslappet" sa Maestro da han spurte om jeg ble med. Nuvel. Rueda i to timer kan bli mye for selv den ivrigste vil jeg tro, så det ble da både bachata og vanlig salsa i par etter hvert. Siden vi bare var tre par var det helt uunngåelig at jeg til slutt måtte danse med Maestro, noe som er alt annet enn avslappende. På et tidspunkt kneet jeg ham i ansiktet, der jeg heseblesende forsøkte å henge med i noe som antageligvis for oss begge føltes som verdens lengste salsa. Da han litt senere satte på en raggaeton som vi (fremdeles bare tre) jentene skulle danse til var ydmykelsen komplett.

Etter dette kan det muligens bare gå oppover salsaopptredenmessig sett, så da er det kanskje håp for Vålerenga-kampen likevel.