Passitosdronningen

Til alt hell og lykke finnes det en lov som gjør at Maestro ikke kan publisere CV-ene våre likevel. De kan ikke profilere enkeltpersoner på websiten sin, bare grupper, og måtte endatil fjerne enkeltbildene de hadde av animatørene. Så nå blir det gruppebilde av oss i stedet, noe jeg synes er en langt mer fornuftig løsning.

Lørdag var vi i Monte Carlo hele dagen i forbindelse med en internasjonal salsakongress, og jeg hadde våkendøgn for første gang siden russetiden, med mindre man teller med litt soving i bilen til og fra. Fra kl 10 om morgenen til kl 18 om kvelden var det kurs i ett kjør, og så var det selvsagt dans om kvelden, og verken kropp eller sjel var forberedt. Beina streiket, jeg fikk hodepine og alt var lenge bare tåke, noe jeg i ettertid tror kan ha skyltes oksygenmangel heller enn søvn-/vannmangel slik jeg trodde der jeg drakk flaske på flaske med vann og la meg strekk ut i en time i håp om å bli kvitt hodepinen. Ingen av salene hadde noe lufting, og med 30-50 svette og dansende kropper i hver sal skal det lite fantasi til for å skjønne at det ikke er nok luft til alle. Men såpass fantasi hadde jeg altså ikke.

Men noe har jeg da lært likevel. Hvert kurs startet med passitos (solosteg), så nå har jeg i teorien et helt lager med passitos jeg kan briljere med. I praksis frykter jeg at passitossenteret kommer til å kollapse av overload, for dagen før lærte vi passitos hos Maestro også, og i tillegg består jo så å si hele showet av passitos, så nå tror jeg kapasitetsgrensen er nådd. Så lenge det føles som om noen har dundret en hammer i baksiden av leggene mine får jeg ikke repetert dem heller. Jeg har aldri hatt gangsperr i leggene før, og har egentlig ikke trodd vi brukte den musklaturen noe særlig.