Tufte-Vålerenga 1-0

Da var første show overstått. Det var ikke noen konkurranse likevel, bare fremvisning av de ulike danseskolene. Allikevel. Vi vant. Det var riktignok én annen gruppe som imponerte, men de brukte barn, et ganske råtten triks spør du meg. Barn kan man få til å gjøre hva som helst, de er myke, tøyelige og fryktløse, og dessuten søte. Det var ikke egentlig salsa det de gjorde heller, de brukte discomusikk og hadde puttet inn noen salsamoves mest for syns skyld virket det som.

Vi derimot, hadde et gjennomført show, med en egyptisk konge og to slaver som kulisser for oss fem dansende fristerinner i gullkantede miniskjørt med tilhørende BH-er. BH-ene skulle vi egentlig gullkante selv, men jeg med G i tekstilforming måtte gi opp etter en halvtime med intense ukvemsord, og på et tidspunkt også brøling, hvor jeg mistet nål, tråd eller paljett for hver eneste paljett jeg forsøkte å feste ved hjelp av enkel tråkling. Maestro lo høyt da jeg med halen mellom beina viste frem den uferdige BH-en og forklarte at blodslitet ikke så ut til å bære frukter. Enkel tråkling var heller ikke riktig fremgangsmåte viste det seg, man skulle feste paljetten (hver enkelt paljett hver for seg) med en bitteliten kule med enda mindre hull i. Jeg hadde helt glemt hvor mye jeg hater håndarbeid. Det hele fikk meg til å huske den forhatte runde puten vi måtte lage på ungdomsskolen. Et idiotisk konsept for det første, ingen andre lager runde puter. Jeg brukte nærmere et halvt år på elendigheten, og selv etter såpass lang tid var puten fremdeles ikke rund. Og lappeteppet jeg skulle lage, som læreren etter en stund oppmuntret meg til å lage lappepennal av istedenfor. Så moren til Simona fikk den utakknemlige jobben med å gjøre ferdig BH-en. Men hun er visstnok skredder, og eventuell dårlig samvittighet ble raskt overskygget av lettelse over å slippe unna selv. Og slik fikk vi da flotte kostymer alle fem.

Vi innledet showet med sensuell egyptisk dans, fortsatte med forrykende og breathtaking passitos og avsluttet med en slags tribal-greie. Og det så å si plettfritt. Så nå er det ikke måte på ambisjonsnivået hos ledelsen. San Remo, Tropical Gem, Cannes – begivenhetene står i kø. Ingen skal si at ikke datanerder kan være med i salsashow!

Animatøren/Min første blåveis

På utestedene som spiller latinamerikansk musikk finnes det som regel animatører. Dette er en meget interessant yrkesgruppe, stort sett bestående av unge, kjekke gutter, gjerne cubanske og dominikanske gudeskikkelser, som har som eneste jobb å danse med damene. Jo kjekkere flinkere animatører, jo flere folk trekker utestedet. Spør du meg kan ethvert utested kan sprites opp med denne type underholdning.

Nå er det ikke alle animatører som er cubanske gudeskikkelser. Man finner også italienske gutter i jobben, og æh, en norsk blondine. Det vil si, jeg har hatt mitt første animatøroppdrag. Behovet for kvinnelige animatører er naturligvis mye mindre enn behovet for mannlige, men i forbindelse med en bursdag i Genova ville de ha en av hvert kjønn, så da fikk jeg prøve det også.

Det var nesten ingen som kunne danse latinamerikansk der, så jeg vil påstå det var litt overkill å hyre inn oss til oppdraget, men de drakk da på seg litt selvtillit så vi fikk dem ut på dansegulvet. Hovedpersonen var såre fornøyd, og alt var vel helt til min ballerino i iveren plantet en albuespiss i pupillen min så jeg så stjerner og planeter og tenkte at herregud, det var det øyet. Svimmel og kvalm la jeg meg ned, kontaktlinsen hadde forsvunnet bak på baksiden av øyet, og jeg forsøkte å trøste meg med at jeg hadde jo tross alt hatt syn på begge øynene i 26 år, det fantes nok verre skjebner. Flere av gjestene hadde heldigvis kommet i sentimental-stadiet på dette tidspunktet, så jeg ble godt tatt vare på og fikk sukkervann og ble dullet med.


Dagen etterpå var jeg selvsagt spent på å se hvordan det stod til. Jeg har aldri hatt blåveis før, og kunne til min store fornøyelse konstatere at det hadde kommet en tydelig rød linje langs øvre øyelokk. Det var uten tvil en blåveis. Bilder ble tatt av begivenheten, ivrig nå som jeg var i trygg forvissing om at synet var tilbake og kontaktlinsen hadde kommet ut igjen. Jeg ville jo helst at alle skulle se den, så jeg kunne få gleden av å fortelle om den dramatiske hendelsen, men ville ikke at det skulle være tydelig at jeg ville det, så jeg måtte nesten sminke meg likevel. Og dermed fikk jeg minimal oppmerksomhet - det som nå bare så ut som en bad-make-up-dag fikk høflig passere i stillhet. Det er derfor med stor glede og stolthet jeg her presenterer Historien om min første blåveis, med bilde.