Animatøren/Min første blåveis

På utestedene som spiller latinamerikansk musikk finnes det som regel animatører. Dette er en meget interessant yrkesgruppe, stort sett bestående av unge, kjekke gutter, gjerne cubanske og dominikanske gudeskikkelser, som har som eneste jobb å danse med damene. Jo kjekkere flinkere animatører, jo flere folk trekker utestedet. Spør du meg kan ethvert utested kan sprites opp med denne type underholdning.

Nå er det ikke alle animatører som er cubanske gudeskikkelser. Man finner også italienske gutter i jobben, og æh, en norsk blondine. Det vil si, jeg har hatt mitt første animatøroppdrag. Behovet for kvinnelige animatører er naturligvis mye mindre enn behovet for mannlige, men i forbindelse med en bursdag i Genova ville de ha en av hvert kjønn, så da fikk jeg prøve det også.

Det var nesten ingen som kunne danse latinamerikansk der, så jeg vil påstå det var litt overkill å hyre inn oss til oppdraget, men de drakk da på seg litt selvtillit så vi fikk dem ut på dansegulvet. Hovedpersonen var såre fornøyd, og alt var vel helt til min ballerino i iveren plantet en albuespiss i pupillen min så jeg så stjerner og planeter og tenkte at herregud, det var det øyet. Svimmel og kvalm la jeg meg ned, kontaktlinsen hadde forsvunnet bak på baksiden av øyet, og jeg forsøkte å trøste meg med at jeg hadde jo tross alt hatt syn på begge øynene i 26 år, det fantes nok verre skjebner. Flere av gjestene hadde heldigvis kommet i sentimental-stadiet på dette tidspunktet, så jeg ble godt tatt vare på og fikk sukkervann og ble dullet med.


Dagen etterpå var jeg selvsagt spent på å se hvordan det stod til. Jeg har aldri hatt blåveis før, og kunne til min store fornøyelse konstatere at det hadde kommet en tydelig rød linje langs øvre øyelokk. Det var uten tvil en blåveis. Bilder ble tatt av begivenheten, ivrig nå som jeg var i trygg forvissing om at synet var tilbake og kontaktlinsen hadde kommet ut igjen. Jeg ville jo helst at alle skulle se den, så jeg kunne få gleden av å fortelle om den dramatiske hendelsen, men ville ikke at det skulle være tydelig at jeg ville det, så jeg måtte nesten sminke meg likevel. Og dermed fikk jeg minimal oppmerksomhet - det som nå bare så ut som en bad-make-up-dag fikk høflig passere i stillhet. Det er derfor med stor glede og stolthet jeg her presenterer Historien om min første blåveis, med bilde.