Passitosdronningen

Til alt hell og lykke finnes det en lov som gjør at Maestro ikke kan publisere CV-ene våre likevel. De kan ikke profilere enkeltpersoner på websiten sin, bare grupper, og måtte endatil fjerne enkeltbildene de hadde av animatørene. Så nå blir det gruppebilde av oss i stedet, noe jeg synes er en langt mer fornuftig løsning.

Lørdag var vi i Monte Carlo hele dagen i forbindelse med en internasjonal salsakongress, og jeg hadde våkendøgn for første gang siden russetiden, med mindre man teller med litt soving i bilen til og fra. Fra kl 10 om morgenen til kl 18 om kvelden var det kurs i ett kjør, og så var det selvsagt dans om kvelden, og verken kropp eller sjel var forberedt. Beina streiket, jeg fikk hodepine og alt var lenge bare tåke, noe jeg i ettertid tror kan ha skyltes oksygenmangel heller enn søvn-/vannmangel slik jeg trodde der jeg drakk flaske på flaske med vann og la meg strekk ut i en time i håp om å bli kvitt hodepinen. Ingen av salene hadde noe lufting, og med 30-50 svette og dansende kropper i hver sal skal det lite fantasi til for å skjønne at det ikke er nok luft til alle. Men såpass fantasi hadde jeg altså ikke.

Men noe har jeg da lært likevel. Hvert kurs startet med passitos (solosteg), så nå har jeg i teorien et helt lager med passitos jeg kan briljere med. I praksis frykter jeg at passitossenteret kommer til å kollapse av overload, for dagen før lærte vi passitos hos Maestro også, og i tillegg består jo så å si hele showet av passitos, så nå tror jeg kapasitetsgrensen er nådd. Så lenge det føles som om noen har dundret en hammer i baksiden av leggene mine får jeg ikke repetert dem heller. Jeg har aldri hatt gangsperr i leggene før, og har egentlig ikke trodd vi brukte den musklaturen noe særlig.

Curriculum di ballo

Maestro ba oss om å lage en danse-CV til neste trening, slik at de kunne lage en skryteside på hjemmesiden. Vel vitende om at de andre har drevet med klassisk dans o.l siden de var en neve store, gruer jeg meg til å lage CV utav følgende:

2003 - 2005: Cubansk salsa, BSI dans
2005 - æh, nå: Los Angeles style salsa, Oasi Latina

Kan jo like gjerne bare skrive det på en post-it lapp. Så kom jeg på at jeg klarte å dra med meg en motvillig Ex på Standard & Latin grunnkurs en gang, og dermed har jeg en lykksalig mulighet til å få litt kjøtt på CV-skjelettet. Vi "lærte" jo hele syv danser, disse må listes hver for seg. "Har i tillegg studert samba, rumba, cha-cha, tango, vals, jive og en til (må finne ut hva heter)".

I desperasjon lurte jeg på om jeg skulle ta med leikaring-erfaringen fra min barndom også, men for det første mistenker jeg at konseptet er ukjent her i de sydlige breddegrader og dessuten frykter jeg at noen kan komme til å be om en demonstrasjon og at jeg må hoppe meg rundt i polka til alles spott og spe. Så jeg får heller bruke stor font og levere fra meg fire-linjersen med så my stolthet som jeg klarer å skrape sammen.

Foten på kjøleskapet

Det var et stort øyeblikk i går da jeg klarte å legge en fot oppå kjøleskapet. Idéen oppstod som et ledd i foten-ved-øret-prosjektet mitt, og virket så lekende lett da jeg tenkte den ut. Jeg bare slenger en fot opp her tenkte jeg, så kan jeg tøye litt, og så klarte jeg bare å slenge den opp til midt på fryseboksen, og det med bøyd kne. Men i går klarte jeg å tvinge hælen over kanten, og det viste seg å være en glimrende idé. Foten ble låst slik at jeg ikke trengte å gjøre noe ekstra for å vedlikeholde smertene, og dermed klarte jeg å holde posisjonen ganske lenge. Så nå er planen å gradvis nærme seg kjøleskapet med den andre foten, slik at jeg til slutt har en fot ved øret og en i bakken. Etter at beina har kommet seg til hektene igjen, vel å merke. Jeg synes det er litt pussig at tøying kan gi en så sterk gangsperr – vanligvis tøyer man jo ut nettopp for å unngå gangsperr, og når jeg nå tøyer grensene (ahem) går altså musklene hen og gir meg en gangsperr jeg knapt har opplevd maken til.

Parallellt med foten-ved-øret vil jeg forsøke å gjøre noe med hurtighetsproblemet mitt. Det er et faktum at jeg begynner å slurve og henge etter hver gang tempoet skrues opp, og sensuelle bevegelser blir heseblesende kastet rundt på komisk vis. Problemet er, begynner jeg å innse, at hastighet henger nøye sammen med både balanse og muskelmasse, og med fraværende treningshistorikk er jeg litt i villrede. Hvordan angriper man en så sammensatt fysisk utfordring? Jeg prøvde meg på en selvkomponert teknikk hvor jeg beveget meg lynkjapt rundt i rommet med bøyde knær, snurret litt her, en kjapp vending der. Jeg følte imidlertid ikke at treningen var optimal, og i ettertid er jeg glad for at jeg var alene i huset. Det er kanskje på tide å spørre Maestro om råd til hjemmetrening.

Salsa/Tufte

Jeg innser at målgruppen for en salsablogg er noe begrenset, men jeg gir den en sjanse likevel. Mest fordi jeg føler for å dokumentere Salsa/Tufte-prosjektet jeg skal ta del i.

Salsa/Tufte går ut på at jeg, en datanerd, skal være med i et salsashow i regi av Oasi Latina. I løpet av et par måneder skal den stive, ubalanserte og seige nerden forvandles til en smidig, lynrask og sensuell salserina. Vi skal være fem jenter i showet, men bare én Tufte. De andre fire er allerede smidige, lynraske og sensuelle, for ikke å snakke om myke som smør. De setter seg i spagat og legger magen i gulvet, står på en fot og krøller den andre opp langs øret, bretter ryggen bak i 90-graders vinkel uten problemer.

Så jeg har på en måte fått mitt eget lille personlige Tufte. Det er riktignok litt ukomfortabelt å være sinken på laget, men dette er jo noe jeg har vært vant til fra gymtimene på skolen, og hvis jeg kommer helskinnet ut av det som en avansert salserina er det verd prisen!